"Har Martin Bech Holte rett ?" Tidligere sentralbanksjef Øystein Olsen kommenterer boken Alternativt Statsbudsjett
Foredraget handler om utviklingen i norsk økonomi og er i stor grad et motsvar til en svært pessimistisk framstilling av Norge som et land i økonomisk forfall. Foredragsholderens hovedpoeng er at Norge har reelle utfordringer, men at det er misvisende å framstille situasjonen som en særnorsk krise eller som resultatet av grunnleggende svikt hos norske politikere og institusjoner.
Et sentralt tema er utviklingen etter 2013–2014. Foredragsholderen erkjenner at veksten i norsk økonomi, produktiviteten og inntektsveksten har vært svakere enn i de sterke årene før dette. Han avviser imidlertid at dette primært skyldes oljefondet, offentlig pengebruk eller dårlig politisk styring. I stedet peker han på en rekke store eksterne hendelser: finans- og eurokrisen, oljeprisfallet fra 2014, pandemien og senere energi- og geopolitisk uro. Disse hendelsene har påvirket Norge samtidig som de har rammet mange andre land.
Foredragsholderen mener også at den svært gode økonomiske utviklingen Norge hadde fram mot rundt 2013 lett blir feiltolket. Perioden var ikke bare et resultat av reformer, deregulering og bedre økonomisk politikk. Norge nøt samtidig godt av kraftig økende oljeproduksjon, svært høye oljepriser og gunstig internasjonal handel. Dette ga en ekstraordinær inntektsvekst. Derfor blir det feil å sammenligne senere år direkte med denne perioden og konkludere med at svakere vekst nødvendigvis skyldes dårligere styring.
Et annet viktig tema er oljens og oljefondets rolle. Foredragsholderen erkjenner at Norges store finansielle ressurser kan føre til mindre strenge prioriteringer og at det finnes offentlig pengebruk som kan kritiseres. Samtidig avviser han at oljefondet i seg selv er hovedårsaken til svakere produktivitets- og produksjonsvekst. Olje- og gassnæringen er fortsatt svært lønnsom og en dominerende del av norsk økonomi. På lengre sikt må Norge riktignok omstille seg mot andre næringer når oljeavhengigheten reduseres.
Når det gjelder produktivitet og innovasjon, er foredragsholderen enig i at svakere produktivitetsvekst er en viktig utfordring. Teknologisk utvikling og innovasjon er etter hans syn den grunnleggende drivkraften bak langsiktig velstandsvekst. Han understreker imidlertid at produktivitetsveksten har falt i mange utviklede økonomier, ikke bare i Norge. Norge følger i stor grad samme utvikling som blant annet Sverige og Danmark. Dermed mener han at det er galt å framstille produktivitetsproblemet som et særnorsk resultat av oljerikdom eller offentlig pengebruk.
Han peker samtidig på at produktivitetsnivået i Norge fortsatt er svært høyt. Norge har en effektiv økonomi målt som produksjon per arbeidstime, særlig når olje- og gassvirksomheten inkluderes. Det må derfor skilles mellom et høyt produktivitetsnivå og at veksten i produktiviteten har avtatt.
Foredraget tar også opp kronekursen og pengepolitikken. Svekkelsen av kronen etter oljeprisfallet blir framstilt som en viktig del av økonomiens tilpasning, ikke som et bevis på at landet er blitt fundamentalt svakere. Da oljeprisen falt kraftig, måtte norsk konkurranseevne forbedres. En svakere krone reduserte norske kostnader relativt til utlandet og gjorde omstillingen lettere. Foredragsholderen beskriver dette som en viktig fordel ved at Norge har egen valuta.
Foredragsholderen forsvarer også Norges Banks rentepolitikk i denne perioden. Lavere renter etter oljeprisfallet var etter hans syn nødvendig for å stimulere økonomien og støtte omstillingen. Han avviser påstander om at myndigheter, Norges Bank eller andre sentrale aktører bevisst skulle ha ønsket en svak krone gjennom noen form for koordinert strategi.
Et gjennomgående poeng er bekymringen for overdrevet pessimisme og mistillit til institusjonene. Foredragsholderen mener at en fortelling hvor Norge beskrives som et samfunn i forfall, og politikerne og andre beslutningstakere framstilles som inkompetente eller uansvarlige, kan bidra til unødvendig polarisering. Han mener norsk politikk og forvaltning i hovedsak er preget av høy tillit og lav korrupsjon, selv om enkeltbeslutninger naturligvis kan kritiseres.
Dette betyr ikke at han mener alt står bra til. Norge har blant annet utfordringer knyttet til sysselsetting blant unge, framtidig finansiering av velferdsstaten, lavere framtidige oljeinntekter, produktivitetsvekst og behovet for omstilling. Han mener imidlertid at disse problemene allerede er godt kjent og diskuteres i blant annet nasjonalbudsjetter og perspektivmeldinger. Utfordringene krever reformer og prioriteringer, men ikke den typen dramatiske krisetiltak som en fortelling om norsk økonomisk kollaps skulle tilsi.
Hovedbudskap
Foredragets overordnede budskap er derfor at Norge har gått fra en ekstraordinært gunstig periode til en mer normal og krevende økonomisk virkelighet, men landet befinner seg ikke i et fundamentalt økonomisk forfall. Svakere vekst må forstås i lys av oljeprisfall, internasjonale kriser, teknologiutvikling og strukturelle forhold som også påvirker andre land.
Norge bør være mer nøkternt i offentlig pengebruk, prioritere bedre, stimulere innovasjon og produktivitet og forberede seg på en økonomi som etter hvert blir mindre oljeavhengig. Samtidig mener foredragsholderen at utgangspunktet er sterkt: Norge har høy produktivitet, store finansielle ressurser, solide institusjoner og betydelig evne til økonomisk omstilling.