"Skuddet i Årsgårdstrand" foredrag av Kunsthistoriker Frank Høifødt
Her er en kortfattet oppsummering av foredraget «Skuddet i Åsgårdstrand» av kunsthistoriker Frank Høifødt. Foredraget tar utgangspunkt i skuddet som rammet Edvard Munchs venstre hånd i 1902, men bruker hendelsen først og fremst som en nøkkel til å forstå Munchs liv, kunst og samtid.
Høifødts hovedpoeng er at skuddet ikke bør ses som en isolert episode. Det må forstås i en større personlig og kulturell sammenheng. Han beskriver hendelsen nærmest som et midtpunkt i Munchs liv: mye av det som skjedde før 1902 kan oppfattes som en opptrapping mot krisen, mens Munch senere stadig vendte tilbake til skuddet, den skadde hånden og det konfliktfylte forholdet som lå bak.
Sentralt står Munchs vanskelige forhold til Tulla Larsen. Forholdet var preget av sterke følelser, gjentatte brudd, forsoningsforsøk og spørsmålet om ekteskap. Tulla ønsket et mer forpliktende forhold, mens Munch opplevde at han ikke kunne eller ville gifte seg. Høifødt understreker samtidig at Tulla i ettertid er blitt behandlet urettferdig, både av Munch og av deler av kunsthistorien, hvor hun ofte har fått en urimelig del av skylden for tragedien.
Den 11. september 1902 møttes Munch og Tulla i Åsgårdstrand for å forsøke å avklare forholdet. Situasjonen ble svært opphetet. Munch hadde drukket, en revolver var involvert, og et skudd gikk av. Kulen traff langfingeren på venstre hånd. Munch ble behandlet på Rikshospitalet, hvor han lå i omtrent ti dager. Fingeren ble varig skadet og forkortet. Fordi han var høyrehendt, kunne han fortsatt arbeide som kunstner, men han klaget senere over smerter, blant annet når han holdt paletten.
Paradoksalt beskriver Høifødt skuddet både som tragedie og en form for frigjøring. Mens Munch lå på sykehuset, ga han uttrykk for en følelse av ro og «sjelfred». Høifødt tolker dette som at skuddet også markerte den endelige avslutningen på et forhold Munch lenge hadde følt seg fanget i.
En stor del av foredraget handler om hvordan denne hendelsen må sees i lys av kulturen rundt Munch. Høifødt trekker blant annet frem Kristiania-bohemen, Hans Jæger, August Strindberg, symbolismen, Nietzsche og forestillingen om den lidende og overfølsomme kunstneren. Selvmord, død, angst, seksualitet, religiøse symboler og sterke konflikter mellom mann og kvinne var gjennomgående temaer i samtidens kunst og litteratur. Skuddet blir derfor også fremstilt som et symptom på tiden, ikke bare som resultatet av et privat kjærlighetsdrama.
Foredraget viser hvordan sykdom og død allerede tidlig var en del av Munchs erfaringsverden. Moren døde da han var barn, søsteren Sophie døde ung, faren døde mens Munch befant seg i Frankrike, og flere nære familiemedlemmer ble gravlagt på Krist kirkegård. Høifødt knytter dette til Munchs gjentatte motiver med begravelser, sykdom, sorg og død.
Han viser også hvordan personlige erfaringer og samtidens ideer bearbeides i kunsten. Verk og motivkretser som «Skrik», «Livets dans», «Mann og kvinne», «Løsrivelse» og «Livsfrisen» brukes for å demonstrere hvordan kjærlighet, angst, seksualitet, sjalusi, død og fortvilelse flettes sammen. Høifødt advarer samtidig mot å tolke alle bildene rent biografisk: Munch hentet også motiver og formspråk fra eldre kunst, litteratur og samtidige kunstneriske strømninger.
Et viktig tema er Munchs forestilling om kunstneren som et lidende menneske. Kunst oppstår, i denne tankegangen, gjennom smerte og sterke personlige erfaringer. Etter skuddet bruker Munch blant annet motivet med den skadde eller blødende hånden på måter som også kan gi religiøse assosiasjoner til Kristi sår. Den konkrete skaden blir dermed forvandlet til et mer allment kunstnerisk symbol.
Høifødt følger sporene etter skuddet videre frem til Munchs psykiske sammenbrudd og opphold på nerveklinikk i København i 1908–1909. Der finnes fremstillinger hvor Munch tydelig viser den skadde venstre hånden. Slik blir skuddet stående som en hendelse han stadig vendte tilbake til, både mentalt og kunstnerisk.
Foredragets overordnede budskap er dermed at skuddet i Åsgårdstrand fungerer som et prisme for å forstå Munch. Hendelsen samler flere av de store temaene i livet og kunsten hans: kjærlighet og frykt for binding, sykdom og død, lidelse, kunstnerrollen, forholdet mellom mann og kvinne og det kulturelle klimaet rundt år 1900. Samtidig minner Høifødt om at Munchs kunst er langt større og mer mangfoldig enn denne ene biografiske hendelsen.