Halvor Hegtun: "Noe innen media. En situasjonsrapport fra norsk presse"
Halvor Hegtun, tidligere journalist i Aftenposten gjennom 40 år, besøkte Ski og Langhus Rotaryklubb for å dele refleksjoner om norsk presse og medieutviklingen. Han ble introdusert av Kjell Opheim, som trakk frem Hegtuns lange karriere i avisen, hans bakgrunn som Berlin-korrespondent og hans familiebånd til den kjente NRK-profilen Halfdan Hegtun.
Foredraget startet med lokale betraktninger fra en reportasjetur i Nordre Follo, hvor han møtte profiler som Jan Petersen og tidligere ordfører Georg Stub. Med en humoristisk tone beskrev han møtet mellom gamle Ski og Oppegård, og hvordan lokal kultur og særpreg fortsatt lever – fra fotballbragden mot Rosenborg i 2010 til heavy metal-pizza på Sofiemyr.
Deretter beveget han seg over til hovedtemaet: utviklingen i norsk presse og medienes rolle i samfunnet. Hegtun beskrev sitt utgangspunkt som en «gammeldags lisensjournalist» opptatt av å bevare en offentlig samtale med kvalitet og bredde. Han trakk linjer tilbake til farens tid i NRK på 1950-tallet, da et radioøyeblikk kunne samle hele nasjonen – som da Egil Danielsen vant spydgull i 1956, kommentert direkte fra Melbourne. I kontrast til dette står dagens fragmenterte medieverden, hvor offentligheten er splittet mellom millioner av nett-tråder og sosiale medier.
Hegtun gikk deretter gjennom de store teknologiske og økonomiske skiftene som har preget journalistikken: internettets gjennombrudd på 1990-tallet, Facebooks lansering i 2006 og smarttelefonens inntog i 2008. Disse endringene førte til et dramatisk fall i annonseinntekter og tvang frem en helt ny forretningsmodell. Aftenposten gikk fra å være reklamefinansiert til i dag å hente 80–85 % av inntektene fra digitale abonnementer. Samtidig er antallet redaksjonelle medarbeidere redusert fra 450 til rundt 130.
Han reflekterte over hvordan journalistrollen har endret seg: fra en tid der man ikke skulle bry seg om økonomi, til dagens situasjon hvor hver journalist følger med på klikk, lesetid og abonnementsutløsning via datasystemer. Denne målstyringen gir innsikt, men også risiko for at journalistikken blir for kortsiktig og publikumsdrevet. Hegtun uttrykte bekymring for at seriøse temaer som klima, Afrika og internasjonal politikk taper mot mer klikkvennlige saker.
Videre advarte han mot tapet av tradisjonelle sjangre som notiser, kommentarer og koserier, som vanskelig lar seg oversette til digitale formater. Han frykter at lesere mister den rytmen og bredden som en papiravis gir, og at folk ikke lenger deler et felles informasjonsgrunnlag.
Avslutningsvis pekte Hegtun på at medienes egentlige konkurrenter ikke lenger er NRK eller VG, men de globale teknologigigantene – selskaper som både stjeler annonseinntekter og skaper en «rastløshet og avhengighetskultur». Han beskrev dette som en verdikamp for demokratiet: å bevare evnen til konsentrasjon, refleksjon og felles offentlig samtale i møte med fragmentering og ekkokamre.
Hegtun rundet av med et håp om at kvalitetsjournalistikken fortsatt skal kunne samle folk – om ikke i papiravisen, så i det minste på digitale plattformer som fremmer innsikt fremfor overflate.