Hvordan praktiseres menneskerettighetene i Russland, Belarus og Ukraina v/ Berit Lindeman
v/ Berit Lindeman, generalsekretær i Den norske Helsingforskomité
Åpent møte 11. september 2025
Berit Lindeman innledet med å forklare bakgrunnen for organisasjonen. Helsingforskomiteene ble etablert etter Helsingfors-erklæringen i 1975, som la grunnlaget for samarbeid mellom øst og vest om sikkerhet, økonomi og menneskerettigheter. Den norske komiteen ble stiftet i 1977 og har utviklet seg til en organisasjon med 25 ansatte, kontorer i Sentral-Asia, Berlin, London og Istanbul, og et dokumentasjonssenter for krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd.
Komiteens arbeid retter seg særlig mot støtte til menneskerettighetsforsvarere, advokater og journalister, samt hjelp til politiske fanger – blant annet i Belarus. En viktig del av arbeidet er å fremme individuelle sanksjoner mot personer ansvarlige for grove overgrep og korrupsjon. Organisasjonen etterforsker også sanksjonsomgåelser, som nylig i en sak mot Kongsberg Automotive.
Lindeman viet en stor del av foredraget til å beskrive utviklingen i Russland, Belarus og Ukraina. Hun trakk linjer tilbake til Putins maktovertakelse rundt år 2000, og hvordan han gradvis innskrenket frihetene i landet: kontroll over medier, fengsling av opposisjonelle, innføring av "utenlandsagent-loven" og brutale tiltak mot protester. Etter invasjonen av Ukraina i 2022 mener hun regimet har beveget seg fra autoritært til totalitært, preget av frykt, propaganda og angiverkultur. Opposisjonelle som Boris Nemtsov og Alexei Navalnyj ble enten drept eller fengslet, og sivilsamfunnet er nesten helt knust.
I Belarus har Aleksandr Lukasjenko styrt siden 1994 med metoder som Putin senere tok i bruk: kontroll over medier, valgfusk, forsvinninger og fengsling av opposisjonelle. Valget i 2020 ble et vendepunkt da Svetlana Tikhanovskaja mobiliserte brede folkelige protester. Håpet om demokrati ble knust gjennom voldelig undertrykking, massearrestasjoner og et stort antall politiske fanger. Belarus er i dag sterkt avhengig av Russland.
Ukraina har derimot hatt skiftende ledere og reelle valg, til tross for korrupsjon, oligarkmakt og politisk ustabilitet. Viktige øyeblikk var Oransjerevolusjonen i 2004, Euromaidan-protestene i 2014 og senere Russlands annektering av Krim. Under krigen har sivilsamfunnet fått en sentral rolle både i å drive frem reformer og i å sikre internasjonal støtte. President Zelenskyj, som tidligere var upopulær, har fått økt legitimitet etter 2022. Lindeman understreket at krigen har ført til enorme menneskerettighetsbrudd: titusener av drepte og skadde, deportasjon av barn, tortur og krigsforbrytelser i okkuperte områder.
Hun tilbakeviste også russiske propagandamyter, blant annet påstanden om at Ukraina er styrt av nazister eller at russiskspråklige er forfulgt. Til tross for store utfordringer mente Lindeman at Ukraina, i kraft av et sterkt sivilsamfunn og EU-integrering, står på en annen vei enn Russland og Belarus.
Avslutningsvis påpekte hun at fremtiden i regionen avhenger av både indre utvikling og ytre press. Endringer i Russland kan komme først hvis eliten vender seg mot Putin, men per i dag er regimet svært stabilt.